Smertelyder og gromlyder
Jeg går ikke lydløst gjennom livet eller leken. Fakisk kan leken enkelte ganger frembringe et lurveleven uten like. Selv om jeg vet at mange setter sin ære i å ikke gi fra seg et knyst hvis de blir påført smerte. Men når intensiteten kommer på et visst nivå, trenger jeg å gi fra meg respons. Og da skriker jeg. Eller grynter. Eller gråter. Og jeg har det godt med det. Da kan jeg oppgi en annen frihet, nemlig behovet for å røre på meg. Om jeg har aldri så lyst til å bevege meg, holder jeg meg dørgende stille når jeg mottar smerte. Fordi jeg konsentrerer meg så intenst, holder et sterkt fokus. Men jeg har også lagt merke til at det ikke kun kommer smertelyder fra meg i disse situasjonene. Noen ganger kan det komme gromlyder. Fra dypet av min sjel, fra det primale. Fra steinaldermannen i meg. Og de lydene gjør noe med meg. Og jeg tror også de virker inn på de som måtte være i nærheten og høre dem. De virker helende og harmoniserende i meg. De kommer fra en ubeskrivelig dybde, fra en fjern verden. Hvor livet er rødt, er basalt, er lidenskap, er fellesskap. Og da nyter jeg. Jeg blir helere. Jeg blir mer meg selv. Og uansett hvordan jeg bruker min stemme til vanlig, er jeg ikke i nærheten av å frembringe disse lydene i normaltilstand. De kommer fra “my special place”, og er kun tilgjengelige for meg når jeg er der. Noen fordeler skal man jo ha når man får bank? 
