Dominans for ikke-submissive
Kremt. Jeg er altså ikke-submissiv. Det vil si at jeg ikke tenner på eller har noe ønske om å underkaste meg andre. Men, man skal aldri si aldri. Følgende historie kan kanskje illustrere: Jeg var student, og tok bussen til campus. En vakker dag kom det en mørkhudet mann og tok samme bussen. Han skulle også til campus, og var tydeligvis student. Men han kledte seg svært uortodokst til å være innvandrende student. Han gikk i håndsydde italienske sko, bar en Rolex på armen, og var ellers komfortabel i Ralph Lauren og Gant-klær, Jeg fanget blikket hans et par ganger. Og FOR et blikk. Det lå en voldsom kraft i det blikket, selv om det også var en mildhet der. Han utstrålte også en uhyre selvsikkerhet. Lederskap, rett og slett. Jeg fikk en ubendig lyst til å kaste meg på knærne foran ham der og da. Jeg begynte å drømme om det. Han fikk meg rett og slett submissiv. Og et intervju i avisen klargjorde hans bakgrunn: Han var høvdingesønn, førstefødt, og skulle arve en klan en dag. På 350.000 mennesker. Hvor han var konge, statsminister og dommer på en gang. For tiden ledet han en underklan på 35.000 på samme måte. Som opplæring. Helt til pappa sendte ham til Europa for å lære litt om styring og stell. Og jeg lærte litt om at jeg aldri skal si aldri. For om han noen gang kommer tilbake på besøk, så klapper knærne mine sammen. Av ren ærefrykt. For hans personlige utstråling, for hans personlige makt. Og jeg ville vært lykkelig.
