Queen: Somebody to Love – 1976

Jeg lever et enkelt liv. Jobb, venner, familie. Men noe mangler. En å elske når jeg kommer hjem. Er det for mye å be om? Er jeg for vanskelig? Skal jeg fortsette å håpe? Det er ikke det at jeg mangler mennesker å elske i mitt liv. Og det er jeg takknemlig for. Men det er “someone special” som jeg er ute etter. For når jeg får nye venner, blir jeg glad i dem. Noen kanskje for glad i. Så må jeg trekke meg. Avvise. Fordi kjærligheten ikke gjengjeldes, ikke er fruktbar. Så føler jeg meg slem. Men dette skjer i en slags selvbeskyttelse. Hvis jeg er på vei mot noe som kan bli noe mer, men ikke den andre. Så har jeg lært at det beste er å holde fingrene fra fatet. Punktum. Og vente på at det dukker opp andre prospekter.

Dagens melodi er noe av det flotteste jeg vet som har kommet fra fingrene til Freddie Mercury. Det er en gospel/soul-greie fra 70-tallet. Som handler både om ønsket om den store kjærligheten og forholdet til Gud. Ikke helt typisk Queen altså. Merk forøvrig korpartiene, som er komplisert skrevet for at 4-5 stemmer skal høres ut som 100. Samt den flotte stemmen til Freddie, ypperlig fra ca 1:00 – 2:00 inn i sangen. Sta som jeg er, gir jeg ikke opp håpet. Om kjærligheten. For ved slutten av livet spør man seg ikke “hvor mye har du elsket”, man spør seg “hvor dypt har du elsket”. Frans av Assisi var forøvrig opptatt av samme problematikken. Det beste var igrunn hvis ingen elsket en, da kunne en elske alle tilbake. Like mye. Og slite litt for det. Hvilket skulle være bra for personlighetens utvikling.

Explore posts in the same categories: 70s-music, følelses-livet

Tags: 70s-music

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.