Jesus Christ Superstar 2000: The Last Supper
Jestus Christ Superstar kommer i to film-utgaver: 1973 og 2000. Den første er bedre rent musikalsk, dvs sangerne er bedre. Men 2000-utgaven har sin sjarme. Jeg liker scenografien, dramaturgien og kostymene bedre. Og skuespillerne som er castet er kjekkere. Alt er mer urbant, mer røft. 1973-versjonen var jo både landlig og futuristisk i scenografien, og hadde en helt fantastisk sanger i Carl Anderson som gjorde Judas. Jeg har plukket 2000-scenen med “Den Siste Nadverd” som dagens musikk. Filmmessig klart inspireret av Salvador Dalis bilde med samme tittel. Teksten er sterk, og jeg synes både Judas (Jerome Pradon) og Jesus (Glenn Carter) gjør hederlige sangprestasjoner her. Dessuten ser det ut til at et aftensmåltid med disiplene var alt annet enn fredlig og opphøyet, heller dramatisk sjelsopprivende, da en av de 12 bryter med fellesskapet og skaper brann i rosenes leir. Judas er castet som lærhomsen, som gjerne nærmer seg Jesus, men hele tiden blir avvist i sine forsøk på berøring. Unntatt i denne scenen hvor det hele er omvendt. Jesus er androgyn med muskler. Johannes er som alltid den yngste, her med mulig “rent boy” fortid, kamuflasjefarget singlet, bleket hår, pønkesveis og tatovert kors på overarmen. Peter er (som politisk korrekt er) en sort mann, kledd i hvit singlet. Svært humoristisk har jo også Tim Rice skrevet teksten til korpartiene. Allikevel gjør denne scenen et sterkt inntrykk på meg. Det er særlig dybden og kompeksiteten hos Judas-skikkelsen som er så hjerteskjærende menneskelig beskrevet. Her teksten til korets første vers:
Look at all my trials and tribulations
Sinking in a gentle pool of wine.
Don’t disturb me now, I can see the answers
‘Till this evening is this morning, life is fine.
Always hoped that I’d be an apostle.
Knew that I would make it if I tried.
Then when we retire, we can write the Gospels,
So they’ll still talk about us when we’ve died.
Tags: musicals
You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.