Stokk i rattan
Jeg er pervers. Eventuelt veldig rar. For hvordan iallverden skal jeg ellers kunne forklare følgende historie: Jeg føler meg ikke så bra. Vondt i både psyken og kroppen. Lettere nedstemt. Sinnbildet på en lidende mann. Men jeg presser meg til å gå på fest. Vet at jeg har godt av det. På festen er det salg på spanskrør og stokker av rattan. Jeg kjøper en i rattan. Den er ca en meter lang, og 1,5 cm i radius. Likner en bambusstokk, men er ikke hul, ikke så fleksibel og leddene er ikke så fremtredende. Jeg koser meg på festen, helt til jeg spør en Domina om hun vil teste rattan-stokken på meg. Som sagt, så gjort. Jeg blir påført smerte. Det er en stund siden. Jeg går i kjelleren. Helt frivillig. Kjenner på tap, på smerte, på straff, på ydmykelse og på overgivelse. Og på aksept. Og jeg våkner etter en halvtimes tid som et nytt menneske. Føler meg frisk og sunn i alle legemsdeler og i psyken. Kjenner på glede, på stolthet. På kropp, på tilstedeværelse. Kort sagt, jeg har utrolig godt av å få litt bank en gang imellom. Av grusomme damer. Men jeg kan ikke forklare det. Jeg kan ikke skjønne det. Ikke ble jeg banket som liten, ikke har jeg vært fysisk mishandlet noen gang. Men et sted i meg er det et behov for å leve ut den siden av meg. Rart. Eller perverst. Enda godt det er lovlig. Og jeg er godt fornøyd med rattan-stokken. Den kan til hverdags se ut som en litt kraftig blomsterpinne. Men det er ufattelig hvilke selvhelbredende krefter som den kan forløse. Mennesker er rare. Men jeg bryr meg ikke lenger. Jeg kjenner på smerte, altså er jeg. Da er jeg endelig klar for UltraPause de neste 4 dagene.
Tags: bdsm
You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.
september 6, 2008 at 12:04 pm
Jeg skjønner det ikke, men det er ikke alt man skal skjønne. Å kjenne på smerte kan man jo gjøre på ulikt vis, og etter smerten kommer det gode, og gleden over at man har det godt igjen. Jeg trener og kjenner melkesyren. Det er min form for smerte, og det er ikke fritt for at jeg ser på den som mer human enn den smerten du utsetter deg for. Som sagt – jeg skjønner ikke de ønskene du har om å bli slått. Men jeg vil ikke tro du er pervers av den grunn.
september 9, 2008 at 11:41 pm
Nettopp, det er ikke alt man skal skjønne. Menmen. Litt rart allikevel. Nå skal det også sies at jeg ikke gjør dete daglig, for å si det mildt. Det er relativt ufarlig, dvs ingen lider skade, og det utføres i trygt miljø med ansvarlige mennesker tilstede. Da er det vel noe med at det er litt forbudt, eller tabu, å si at man liker denne typen aktivitet i vårt samfunn? Eller er det kanskje slik at i vårt samfunn er smerte noe vi unngår – for enhver pris? Kanskje er det samfunnet som er litt rart? Uansett er det ikke vanskelig å forklare den gode følelsen. Den kommer ved at kroppen frigjør endorfiner. Dette vet alle som trener hardt at kan kjennes svært behagelig. Etterpå.