Mildhet/Eric Clapton: Tears in Heaven – 1991

Jeg har vært på en liten retrett de siste dagene. Og kjent på mildhet. Kanskje tror leserne av denne bloggen at jeg kun er interessert i det harde og dramatiske. Så er ikke tilfellet. Livet er mangfoldig, og erfaringene man gjør seg er mange. Og av og til kan mildhet gjøre underverker det det harde ikke når inn. Ihvertfall er det ofte slik hos meg at et lite ord kan bryte vei i sinnet der tusen ord må gi tapt. Og det er ikke hva som blir sagt som er viktig, det viktigste er hvilket sted det kommer fra i den som er avsenderen. Men dette har jeg sagt før. Men siden jeg stadig ser ut til å glemme det, er det greit med en påminnelse. Veksten i våre liv er det automatikk i. Vi er som blomstene, vi er programmert til å vokse og blomstre. Dersom noe stopper opp, er det ofte lite som skal til for å komme videre. Litt mildt sommerregn får det meste til å vokse igjen. Det man tror er et stort og uovervinnelig hinder, er ofte en illusjon. Reelt kommer man videre på sin vei ved å ta de små skritt videre, og ved å lytte til mildhetens røst. Ofte er vi så strenge med oss selv. Hvor befriende er det ikke å være god med seg selv, og akseptere tingene som de er. Og ta et forsiktig steg videre? Nuvel. Jeg har vært sammen med mange flotte mennesker disse dagene. Og hatt det godt. En korreksjon av hverdagen. En øvelse i mildhet. Et lite puff i riktig retning.

Explore posts in the same categories: 90s-music, selvutvikling

Tags: 90s-music

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.