Lena Philipsson: Det gör ont – ESC 2004
Smerte hadde vært greit, hvis det ikke var for at det gjør så vondt. Tenkte jeg her forleden dag. Og som de fleste andre liker jeg ikke at det gjør vondt, og jeg er redd smerte. Så hvorfor iallverden hender det at jeg utsetter meg for det? Well, det korte svaret er jo at under visse omstendigheter kan det gjøre godt. Det kan også lede til noen prosesser i sinnet som ellers er vanskelig tilgjengelige. Og det leder, riktig utført, til “single mind”, hvis man er typen som liker zen. Og for noen kan det være et behov for av og til å kjenne på smerte. selv om det høres rart ut, selv om smerte er noe vi frykter. For meg gjør smerte vondt, men jeg kan holde ut visse typer smerte i korte perioder. Fordi jeg liker resultatet smerten produserer i sinnet og i følelsene. Og smerte behøver ikke være farlig. Hvis man kan takle et blåmerke og litt stølhet dagen etterpå. Uheldigvis er jeg en enten/eller type. Enten tåler jeg ingenting og er fryktelig pinglete, eller så må jeg dras over alle støvleskafter. Og det er igrunn det siste som har virkninger. Men det krever forberedelser. Jeg må være i form, ha overskudd og krefter som om jeg skulle løpe maraton. Og jeg må ha noen som jeg har stor tillit til, som kan gjøre det som skal gjøres. Og det krever en innsats både følelsesmessig og fysisk fra den utøvende part. Det er faktisk hardt å være slem på en snill måte. Men lykkeligvis finnes det slike personer. Som jeg kan overgi meg til, som jeg kan hengi meg til. Så gjør det godt allikevel, selv om det definitivt gjør vondt.
