Wilde: The Movie – 1997
Jeg liker onde menn. Det er ingen ny erkjennelse. Og de bør helst være engelske. Norske menn er ikke onde nok, ihvertfall ikke i filmverdenen. Hva baserer jeg så denne observasjonen på? Jeg har sett mange gode filmer, og mange dårlige. Jeg er svært fascinert av helteskikkelsen, og av antihelten. Og i filmer er heltene gjerne unge. Og hva finner jeg så av helter i norske filmer? Sven Nordin (Rød Snø), far og sønn Ousdal, og dagens Nicolai Cleve Broch. Alle supersnille og tvers igjennom gode. Kanskje med unntak av Nico, som helt sikkert har britiske aner. Hos han er det en svak anelse av mer dybde. Og hva finner vi så hos britene? James McAvoy (Atonement), James Wilby og Rupert Graves (Maurice), Julian Sands (A Room With a View) og ikke å forglemme den super-onde Jude Law som den unge elskeren Bosie i “Wilde”. Hva gir så ondskapen oss? Jo, i filmen blir de slemme karakterene mer interessante, mer menneskelige, mer dyptpløyende. Og mer attraktive. Ikke så rart da, at man liker de litt mer komplekse og onde herrer. For man er vel muligens litt kompleks selv?
Tags: films
You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.