Mary Hopkins/Max Boyce: The Water is Wide
Vi mennesker er forskjellige. Vi opplever ting forskjellig, vi tolker ing forskjellig. Ta for eksempel en ørefik. For de fleste ville en ørefik være en uhyrlighet, en stor ydmykelse, ja mange vil si et overgrep. Allikevel var det ikke så lenge siden ørefiker var del av gjengs oppdragelse i vårt samfunn. Og er det ennå, i land vi ikke ønsker å sammenlike oss med. Så ørefiker er altså åpen for tolking i kulturell kontekst. Og så har vi noen, heriblant Ultralivet, som elsker å få en ørefik i sosial sammenhenger. Det vil si at mange ser på eller får med seg ørefiken. Hva er så spennende med det? Det forbudte har alltid vært spennende, mer vanskelig er det vel ikke. Så er det en enkel måte å ydmyke andre på. Hvis de ønsker å bli ydmyket, da. Jeg kan betro en ting: At for de med inflaterte egoer (kanskje de fleste av oss i vårt samfunn?), er ydmykelser er god ting. Luften går ut av en som en ballong. Det er noe godt i den følelsen, som at noe falsk forlater en, og man står igjen med det som er ekte. Litt dramatisk, men pytt. Elven er bred, synger vi idag. De er fordi menneskene er så forskjellige, at elven nesten må være så bred for å plass til alle typer. Siden meningen altså er at vi skal hjelpe hverandre på veien, hjelpe hverandre over hindringene. Med de hjelpemidlene vi har til vår råderett, herunder ørefiker. For de få.
http://www.youtube.com/watch?v=9RDRiPkKIX8
