Jan Hammarlund: Jag vill leva i Europa – 1981
Så har man vært på fest hos Arbeiderklassens homofile. Ikke middelklassen, ikke arbeiderklassens yngel (også middelklasse), ikke overklassen. Men selve den klassen vi trodde for lengst var utdødd og erstattet med polakker i vår alt for rike sosialdemokratiske tæringsdrøm. Jeg drakk pussig nok absinth, ekte 70-75% med malurt fra Tsjekkia. Hvis denne bloggposten er ørlite grann panegyrisk, skyldes det dermed “Den grønne fare”.
Altså: Hva kjennetegner arbeiderklassen?
Svar: Lykke.
De kjenner sin plass, og de er fornøyd med den (i likehet med overklassen). De går ingen steder hen, de ønsker seg ikke over neste bakketopp. De dør ikke middeklassens død, med hjerteinfarkt etter jogggetur i Frognerparken før fylte 45, de lengter ikke etter neste mellomlederstilling, de er ikke bekymret over tidsklemma, villa, Volvo eller vov-vov. De trives kort sagt som plommen i egget.
Samtalene jeg overhørte, fremsto derimot for meg som bisarre. Boggi, Finnskogen, kardang og coil. Isolasjonmaterialer, byggeteknikk. De finere sider ved bussruteplanlegging i Indre Østfold. Jeg spurte en av herrene om Grand Prix. Han så litt spørrende på meg. “Er du egentlig homo” spurte jeg. Han sa han var litt i tvil og at det plaget ham ørlite når han traff andre homofile. Han var absolutt ikke homo i det hele tatt, bortsett fra det faktum at han deler seng med en annen mann. Vi var en verden ifra hverandre. Jeg kjente misunnelsen kom og la seg som en grønn tåke over øynene. Hvis det ikke var absinthen da. Dermed fikk jeg plassert min egen klassetilhørighet solid hos de stressede, deprimerte og hjerteinfarktutsatte. Oss som vet vi ikke er på plass, og som lurer på om vi noen ganger kommer til å bli det. Sukk.
Dagens snutt er kjent gjennom Arja Sajionmaas tolking fra sent 80-tall. Men sangen kom originalt i 1981, selv om dagens klipp er fra 1983. Arja klippet bort de østeuropeiske byene i teksten, og mistet dermed noe av poenget med sangen. Jan er forøvrig iført politisk korrekt Sigrun Berg-sjal, som selv Ultralivet gikk med på 70-tallet. Jan Hammarlund var blant de første artistene i Sverige som sto fram som homofil. Selv synes jeg hans sang “Ville” er noe av det mest fantastiske og vakre som er skrevet av komme-ut sanger. Desverre ennå ikke å få tak i på YouTube. Hammarlund er progg-sanger, altså progressiv artist med politisk budskap. Han introduserte den chilenske sangerinnen Violeta Parra til Sverige. Hun er mest kjent for sangen som gjerne ble pariodiert som Arja under teksten “Jag vil lacka bilen” (Gracias a la Vida). Den kom som kjent i 1966.
Tags: 80s-music
You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.