Etter en allsangkveld denne helgen i de dype skogene, hvor vi ikke var helt edrue, kom jeg til å tenke på Shane MacGowan i The Pogues som er mest kjent for aldri å ha gått edru på en scene.
Det er noe eget med trøndere. De har en egen, beroligende virkning på meg. De er min egen private lykkepille.
Krig er noe av det mest meningsløse jeg vet om. Allikevel er jeg stolt over at Norge har valgt å være aktiv i mange av de fredsbevarende internasjonale operasjoner verden over.
Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Så blir det en kort Ultrapause igjen. Ut på tur, tilbake på nasjonaldagen. Ifjor på denne tiden var jeg i Amsterdam med venner. Og danset til Nicole på kvelden.
Jeg ser dine blå øyne. Tindrende klare. Ingen har så blå øyne som deg. Dypblå. Med et lite skjær av fiolett i seg. Vakre vakre øyne. Du snakker med øynene dine om dagen.
Fredag forsvinner livet mitt fra 1984 til 2006. Alt skal kastes, inkludert sofa, stuebord, lenestol, seksjon, spisestue og bøker. *snufs* Samt alt skrot fra leilighet, loftsbod og to kjellerboder. Det blir nok minst 99 flyttekasser. Og det koster per tonn som flyttes.
Da har jeg vært på et balansert møte. Vi var tre nordmenn og tre utlendinger, tre kvinner og tre menn, tre med briller, tre uten både briller og kontaktlinser. Vi var to heterofile med barn, to heterofile uten barn og to homofile.
