Hvor har det blitt av all den triste hverdagspoesien? Jeg, som har sittet trofast ved Radionetten fra før jeg kunne gå, og grått som et piska skinn til “Tullingen”, “Gryta Hennar Mor” og “I En Sal På Hospitalet”. Jeg savner den triste, mørke sangen om hvor forderdelig alt var før. Før Krigen, da var det greit, da var livet fælt og sangene lette å skrive. Etter krigen kom Edith Piaf og sang sanger om det ikke var så lett etter krigen heller. I Norge har den mer lyse og glade visepopen vært heller sterk, med Gitarkameratene i spissen sånn fra 1965 omtrent. Men hverdagspoetene, som Stein Ove Berg med “Skigardsvise” og Lois Jacoby med “Hverdagsliv” ble helt fortrengt. Den siste låta om hverdagstristessen var rett og slett Lars Kilevold med “Livet er for kjipt”. Etter den finnes det ikke noen triste sanger om hverdagslivet i gamlelandet. Jeg må helt tilbake til kassettene med “Frem fra Glemselen 1-15″ for å finne “Ved Idas grav” elller “En sigøynerpikes sang”. For å felle en tåre. Jaja, en vise om kjærligheten som går i stykker kan vel alle skrive, det er intet nytt der. Det jeg vil ha er tristessen som gjelder MIN oppvekst på 60-tall og 70-tall. Hvor brune brystningspaneler og nøtteblomstrede skjorter var toppen av stil. Idag skjønner vi jo alle hvilket helvete vi vokste opp i. Men hvorfor kan ingen lage en sang om det? Det ender vel med at jeg må skrive en sjæl, tenker jeg! Da lar vi Louis Jacoby slippe til, en meget undervurdert (og trist) herremann, med signaturvisa si. Som ble premiert på tidlig 90-tall, men som i min hukommelse kom på seint 70-tall eller tidlig 80-tall med tallrike historier om hvor hardt livet til Jacoby hadde vært. Jepp sann.

Jeg var på fest med de koselige bamsene i Den Norske Bamseklubben her forleden. Hårete, fyldige, voksne og homofile menn som samler seg til jevnlige pub-treff i Tigerstaden. Jeg er ikke så ofte der, men når jeg går, finner jeg alltid noen presentable herrer å snakke med. Og plutselig stod han der. Smilende, konverserende, med et lurt glimt i øyet. Vi snakket, vi hadde blikkontakt, vi koste oss. Og vi hadde sammenfallende interesser. Jeg tok den ene hånden min og koste med skjegget hans, med det kortklipte håret hans, med øret hans. Så lot jeg fingrene gli over halsen hans. Den var sterk, bankende av liv og kraft. Og sårbar, underlig sårbar. Så jeg klemte til. Hardt, men langsomt. I noen lange sekunder. Og så på reaksjonen hans. På blikket, som ble lengtende og ettergivende og mykt. Overgivelse. Hengivenhet. Et møte i natten. Et langt øyeblikk. Jeg kjente blodet banke i tinningen, pusten gikk fortere, jeg ble sterk og myk. Samtidig. Så var det over. Men vi skal begge møtes igjen. Om ikke lenge. Og Ultra skal endelig prøve den nye floggeren og den nye bøke-canen fra Larviks bøkeskog. Høsten er en god tid. For å gå i dybden, for å kjenne på det sterke og forbudte. Og spennende.

Så er det klart at Stoltenberg ikke lot seg influere nevneverdig av Ultrabloggens gode råd om regjeringsdannelsen. Imidlertid innrømmer vi at vi er mer enn litt sjarmert av Regjeringens nye farveklatt, unge herr Lysbakken. Ultra stemmer ikke SV, men har de siste årene satt stor pris på Lysbakkens gode resonnementer og evne til å sammenfatte sine meninger på en klar og pedagogisk og ikke minst overlegen, rolig og samlende måte for sitt parti. Ingen sint ung mann her, nei. Snarere en tilbakelent og litt fandenivoldsk vestlending med både sosiale antenner og høy intelligens. Jeg synes rett og slett sjarmtrollet er både smart og dyktig, og jeg aner en god del humor lett skjult bak de ironisk lett nedtonede argumentene. Det kan også anes en litt for tidlig modning hos et ungt menneske, kanskje preget av at han mistet sin far i svært ung alder. Så skal Ultrabloggen etterhvert også kommentere statssekretærkabalen. Den ble desverre en gedigen skuffelse av grå mus. Så da er kanskje best å forbigå den i taushet? Mens vi venter, spiller vi en trall mens herr Lysbakken går igang med å male landet rødt. Han skal ha lykke til med ny jobb!

Spekulasjonene går høyt om APs regjeringstaburetter. Denne bloggens oppfatning er at det nå åpner seg muligheter for statssekretærkorpset til opprykk. Endelig, vil de sikkert selv si. Og hvem er så de mest fremtredende av APs statssekretærer? Kjell-Erik Øye, Geir Axelsen, Espen Barth-Eide og Libe Riber-Mohn. Størst sannsynlighet er det vel at Anniken Huitfeldt får nye oppgaver og at Kjell-Erik Øye rykker opp i Barne og Familie. Han kan muligens også betros det enorme Helse- og Omsorgesdepartementet, men mer sannsynlig er det at Huitfeldt overtar her. Jonas Gahr-Støhre er den fødte utenriksminister, og vil helst bli, men dersom han flyttes, blir det til Helse. Isåfall er veien åpen for Barth-Eide som lenge har kjedet seg med å styre Forsvarsdepartementet uten at statsråd Strøm-Erichsen aner uråd. Espen kan ta både Forsvar og Utenriks, og er i likhet med Jonas G-S altfor smart til at det er godt for ham. Libe er gift med konsernsjefen i DnbNor, og er derfor umulig å forfremme. Isåfall blir de Norges nye “power-couple”, med konstante spekulasjoner i media om deres innflytelse i Norges samfunnsliv. Rune Bjerke var tross alt statministerens forlover. Libe tilhører forøvrig samme broilerkull som Anniken, og er forlengst klar for opprykk. Kultur og Kirkedepartemenet står egentlig klar for henne, hun er bare en skilsmisse og en innmelding i Statkjerka unna. Trond Giske kan nærmest gjøre hva som helst, bare det er et “tungt” departement. Da gjenstår Geir Axelsen, som fortiden vansmekter under en faglig lett SV-minister i Finans. Han er en allsidig herre, som kunne bli en god Kunnskapsminister, hvis det ikke bare var fordi SV får dette departementet igjen. Sannsynligheten er nok større for at Axelsen igjen blir statssekretær, enten på SMK, i Forsvar eller Utenriks. Hvem er så Dark Horse denne gang? Jo, Oslopolitikkens Enfant Terrible, Groruddalens Skrekk, Knut Roger Andersen, er sistemann ut i broilergruppa til Anniken og Libe. Han har lenge vansmektet i Oslopolitikken ,og er nå klar for nasjonalt opprykk. Tips: Kommunaldepartementet, som statssekretær. Så: Hva mangler vi da, jo kvinner. Kvinneandelen er altdeles for lav. Sylvia går kanskje, Karita gikk for en god stund siden, og har gjort seg umulig for rikspolitikken igjen ved å skravle i Studio FEM og skrive utidige bøker om rikspolitikk. Grete Faremo er det ingen av de som kjenner henne godt, som ønsker henne tilbake Hun har desverre dårlig track record på personalbehandling. Nåde det departement som får henne som sjef. Eneste trøsten for Stoltenberg må jo være at det nå er på tide med Mari Arnstads comeback. Justis er perfekt, eventuelt Olje og Energi igjen. Hvis det blir Justis, får Storberget det vanskelig. Han er den eneste av AP-folket som ikke er allroundpolitiker, men ren sektorpolitiker. Hva kan han brukes til, kan man jo undres over. Men et hjerte for Sosialpolitikken har han ihvertfall. Kanskje et Skogbruksdepartement kan opprettes? Men der burde i all retferdighes navn Dag Terje Andersen sittet, slik at Per Kristian Foss kunne blitt en meget fortjent Stortingspresident. Der. Så var det sagt.

En reprise fra i 15. mars i år, stadig mer aktuell, kan vi si:
Når Gud lukker en dør, åpner Han samtidig en annen, heter det. Slik beveger vi mennesker oss fra rom til rom i vår indre bolig gjennom livet. Noen rom bruker vi hele livet, andre kun i perioder. Jeg kan noen ganger kjenne at det er et nytt rom som lages til meg. Et ubrukt rom. Et rom med grønn matte, et utendørs rom. Det rommet heter 45-55 år. Jeg liker ikke det rommet. Det skremmer meg. For det første, fordi det er et arbeidsrom. Og jeg liker mitt nåværende arbeidsrom. Det er travelt, lyst og gult, selv om det er litt lite. Og fullt av mennesker. Men det nye rommet, det er større. Det er som en gressmatte, med fri utsikt til himmelen. Men det er mørkt. Det er som en enorm fotballbane med grønn matte, en mørk høstkveld. Hvor lysene er slått av. Jeg liker ikke det mørket. Jeg liker ikke at det ikke er mennesker der.

Hele livet har jeg skiftet rom. Noen har lukket en dør. noen har åpnet en annen. Og jeg har ikke frivillig gått videre. Allikevel har de nye rommene vært gode for meg. Jeg har lært mer, arbeidet mer, vært mer takknemlig. Vært mer meg. Overganger er del av livet, men ofte vanskelige å forholde seg til. Tilpasning tar tid.

Så når natten kommer, når jeg skal sove, da hører jeg det. At det nye rommet gjøres klart inne i meg. Jeg gruer meg, jeg har ikke lyst. Og tårene renner stille stille nedover ansiktet mitt. Tanken om at mennesker har et kall, er vakker. At vi blir kalt til noe i våre liv. At det har en betydning hva vi gjør med livene våre. Uforberedt er ingen på sine oppgaver.

Herre, gi meg å se det gode i hva framtiden bringer, og ikke frykte nattens redsler. Lær meg å ta imot nye oppgaver med glede, og lær meg å overgi fortidens seire og nederlag med verdighet. Lær meg å bo i hjertet, lær meg å kjenne hjertene. Lær meg å se gjennom mørket. Lær meg kjærlighet og klarhet. Så jeg kan gjøre Din vilje. Amen.

Noen sanger er bare gode for sjelen.

Det er snart høst, den tiden jeg er mest produktiv. Det er derfor en god tid å gjøre årets nyttårsforsetter. Jeg setter fire mål: Ett spirituelt eller åndelig, ett mentalt, ett følelsesmessig og ett fysisk. Så skulle alle deler av av tilværelsen være dekket. Vi begynner med fysikken:
Det fysiske livet omfatter kroppens behov. Mat, trening, lys, luft og adspredelser. Jeg har en rekke forbedringstiltak på trappene. Og mitt forsett er følgende: Å ikke gjennomføre endringer hurtigere enn en endring eller forbedring per måned. Og forbedringen bør være liten, viktig og realistisk. En endring må gjennomføres før jeg går videre. Her er jeg alt godt igang, jeg har gjennomført en slik viktig endring for kroppen min siste måned. Og klart det. Det tar 21 etterfølgende dager å innarbeide en vane, heter det. Jeg vil minimum bruke 30 dager på en vane. Små forbedringstiltak som vil gi meg bedre livskvalitet. Små vaner som forbedrer livet mitt. Coaching i praksis. Så til følelsemessig del:

Jeg er grunnleggende skeptisk, pessimistisk, kynisk eller depressivt innstilt til livet. Velg det som passer best. Jeg har merket meg at hvis jeg har en dag som er grunnleggende nøytral, velger jeg å ta skuffelsene på forskudd. Sånn for sikkerhets skyld. Jeg har derfor bestemt meg for å endre innstilling. Dersom livet leves kun en gang, og vi kan velge å leve det i sorg og smerte, eller i glede, er det mest fornuftig å velge glede. Jeg vil derfor velge mer glede fremover. Note to self: When lacking in joy, be grateful. Takknemlighet er et godt redskap for å invitere gleden inn. Dermed var det det mentale:

Viljen er ett av våre mektigste redskaper i sinnet. Og allikevel ikke så mye brukt. Jeg har valgt en jobb jeg trives i. Men ett sted er det allikevel noe halvhjertet. Mitt forsett er derfor at jeg skal legge hele viljen til, og gjøre jobben helhjertet. Hele tiden. Jeg har valgt jobben, ergo gjør jeg den villig og fullt ut så lenge jeg har den. Til jeg bytter jobb. Så kan jeg ville helhjertet også i en ny jobb. Å ha en jobb man bare “vil” delvis er drepen. Det er å kjøre bil med håndbrekket på. Så jeg vil bruke min vilje til å gjøre min jobb fullt ut. Med glede, med stolthet. Er det noe som mangler mening, fyll det med mening. Lar det seg ikke gjøre, dropp det. Ibsens ord renner i hu: Hva enn du gjør, gjør fullt og helt, ikke stykkevis og delt.

Det indre livet har mange navn. Jeg har lært at det heter det spirituelle eller det åndelige. Den delen av oss som gir mening og sammenheng til det å være menneske, det å være en eksistens her på jorden. Mitt indre liv har kretset rundt en kilde de siste tyve år. Mitt forsett er nå å slutte å lete, slutte å jage. Mitt mål er å sitte ved kilden. Å bare være. I stillhet. Ikke noe annet, ikke noe mystisk, ikke noe fiksfakserier, ingen sofistikerte teknikker. Ren enkelhet. Mitt indre bilde nå er at jeg sitter ved foten av et tre. Treet er bildet på kilden. Der sitter jeg, og der har jeg det godt, der får jeg påfyll og fornyelse. Det indre blir av og til rastløst, og vil underholdes. Det vil se action, farger, det vil ha opplevelser. Men min tyveårige erfaring “på leit” sier meg at action fører meg kun en ekstra runde i skogen og tilbake til treet mitt igjen. Så siden jeg allikevel har funnet treet mitt, hvorfor ikke bare bli sittende? Leteaksjonen etter meningen med livet er hermed avblåst. Og det er en god følelse, kan jeg berette.

Dermed er nyttårsforsettene avgitt, og høsten vel forberedt. Jeg har ikke blogget på en stund, behovet har ikke vært der. Og siden det er min blogg, mitt behov for å blogge som har skapt denne bloggen, er det mangelen på behov som har lagt bloggen død en periode. Kanskje starter jeg igjen, kanskje ikke. Hvis det ikke kommer mer behov, legger jeg bloggen ned og sletter den. Kommer bloggebehovet over meg igjen, starter jeg en ny. Jeg har kanskje lyst til å skrive mer allment, mer …konstruktivt? Kanskje en coachingblogg, eller kanskje en husmorpop-musikkblogg? Noe mer …fokusert? Og mindre …privat? Livet går videre, nye ting startes og gamle ting avsluttes. Kjære leser, takk for følget så langt. Fred.

Har jeg så en melodi idag? Nix. Idag velger jeg stillheten.

Okei da, litt musikk allikevel da. En ønskereprise.
Et stykke jeg kan høre gang på gang.
Som er vakkert, som livet er vakkert.

Så er man hjemme igjen etter en etterlengtet ferietur. Varmen skal man som kjent ikke klage på i dette landet, så det er vel bare å gi etter og skjenke seg et glass på balkongen og ellers lytte på gamle irske drikkeviser.

I sommer-Oslo tusler jeg hjemover fra fest engang midt på natten. Når varmen har gitt seg, men allikevel ikke. Når det er mørkt, men allikevel lyst. Da er byen stille og vakker, da får jeg lyst til å gråte. For byen og dens innebyggere viser seg fra en helt annen side. Det sydlandske i oss koker, vi er glade og flørtende og sensuelle. Og vinter-byen er blitt sommer-byen Tigerstaden. Og alle de små tigrene er ute et sted i sommmernatten. Det er så jeg glemmer mørketiden og vinteren, det er som minnet om en vond drøm som fort viskes vekk. Og jeg kjenner meg glad, jeg kjenner meg trist, jeg kjenner meg levende. Og glad i byen min. Svensk sommervise idag, jeg synes svensk visekunst er i særklasse god.

Så har man vært på fest hos Arbeiderklassens homofile. Ikke middelklassen, ikke arbeiderklassens yngel (også middelklasse), ikke overklassen. Men selve den klassen vi trodde for lengst var utdødd og erstattet med polakker i vår alt for rike sosialdemokratiske tæringsdrøm. Jeg drakk pussig nok absinth, ekte 70-75% med malurt fra Tsjekkia. Hvis denne bloggposten er ørlite grann panegyrisk, skyldes det dermed “Den grønne fare”.

Altså: Hva kjennetegner arbeiderklassen?
Svar: Lykke.
De kjenner sin plass, og de er fornøyd med den (i likehet med overklassen). De går ingen steder hen, de ønsker seg ikke over neste bakketopp. De dør ikke middeklassens død, med hjerteinfarkt etter jogggetur i Frognerparken før fylte 45, de lengter ikke etter neste mellomlederstilling, de er ikke bekymret over tidsklemma, villa, Volvo eller vov-vov. De trives kort sagt som plommen i egget.

Samtalene jeg overhørte, fremsto derimot for meg som bisarre. Boggi, Finnskogen, kardang og coil. Isolasjonmaterialer, byggeteknikk. De finere sider ved bussruteplanlegging i Indre Østfold. Jeg spurte en av herrene om Grand Prix. Han så litt spørrende på meg. “Er du egentlig homo” spurte jeg. Han sa han var litt i tvil og at det plaget ham ørlite når han traff andre homofile. Han var absolutt ikke homo i det hele tatt, bortsett fra det faktum at han deler seng med en annen mann. Vi var en verden ifra hverandre. Jeg kjente misunnelsen kom og la seg som en grønn tåke over øynene. Hvis det ikke var absinthen da. Dermed fikk jeg plassert min egen klassetilhørighet solid hos de stressede, deprimerte og hjerteinfarktutsatte. Oss som vet vi ikke er på plass, og som lurer på om vi noen ganger kommer til å bli det. Sukk.

Dagens snutt er kjent gjennom Arja Sajionmaas tolking fra sent 80-tall. Men sangen kom originalt i 1981, selv om dagens klipp er fra 1983. Arja klippet bort de østeuropeiske byene i teksten, og mistet dermed noe av poenget med sangen. Jan er forøvrig iført politisk korrekt Sigrun Berg-sjal, som selv Ultralivet gikk med på 70-tallet. Jan Hammarlund var blant de første artistene i Sverige som sto fram som homofil. Selv synes jeg hans sang “Ville” er noe av det mest fantastiske og vakre som er skrevet av komme-ut sanger. Desverre ennå ikke å få tak i på YouTube. Hammarlund er progg-sanger, altså progressiv artist med politisk budskap. Han introduserte den chilenske sangerinnen Violeta Parra til Sverige. Hun er mest kjent for sangen som gjerne ble pariodiert som Arja under teksten “Jag vil lacka bilen” (Gracias a la Vida). Den kom som kjent i 1966.