En kort tur innom UltraLeiligheten idag. Triumf! Stuen blir storslagen. Litt vel stram og nøktern i stilen for de fleste, hvilket er hjemmekoselig for Ultralivet, som jo egentlig er asket i sitt stille sinn. *kremt* Ellers er inntrykket stilfullt og smakfullt. Men man frykter jo almuens dom. Det vil derfor bli ulike visninger og innvielsesfester utover sommeren for selekterte samfunnstopper som på ulike måter har markert seg med sin gode smak. Første mulighet er en mulig førpremiere neste fredag, ennå ikke fastlagt. Men jeg innrømmer gjerne at mitt asketiske sinnelag blir en smule urolig ved synet av fjernsynsapparatet. Som jeg nok synes er et bittelite hakk over toppen, ikke helt på den nøkterne siden vil nok opptil flere si. Ellers går det stort sett i sort, hvitt, firkanter og katter. Og store, hvite flater og nok luft, min største angst var at stuen skulle være overmøblert. Men det ser ut til å ha vært en ubegrunnet frykt. For det må være plass til tanken, sinnet og sjelen. Selv om man bor på Østkanten. Ikveld går jeg derfor rundt meg selv i stuen og triumferer. Et lite, men eksklusivt selskap. Resten av leiligheten, det vil si soverommet, planlegges ferdigstilt neste uke. Dagens musikk blir naturligvis Triumfmarsj:

Man gleder seg til UltraFerie om et par uker. Kroppen er trett, sjelen er trett. Det er tid for påfyll. Det har blitt for mye kontor, for mye papir, for mye skjermarbeid, for mange forpliktelser. For lite natur, for lite sol, for lite trening. Så det skal bli godt med et annet liv en stakket stund. Sørlandet lokker, man har takknemlig mottatt invitasjon til et besøk på “The Hidden Riviera of Europe”, men været bør helst være godt. Imellomtiden hører jeg på musikk fra 70-tallet. Da alt var så mye enklere. Også går jeg på en Indiana Jones-film ikveld. Det minner meg også om tidligere tider. Denne helgen har jeg lest Hermann Hesses bok “Siddharta” omigjen. Jeg leser den ca hvert 10. år. Og hver gang er boken annerledes, den slår inn på et annet sted i meg, sier andre ting enn sist. En god bok, den får meg til å reflektere over mitt levde liv.

Plutselig var han der, klemte meg, holdt meg. Jeg ble kastet inn i en virvelvind som varte i tre timer. Det var mange år siden vi hadde møtt hverandre. Noen få timer, så gikk vi hvert til vårt igjen. Men denne gangen har jeg forbannet meg på at det ikke skal stå på meg. Det skal ikke skyldes min inaktivitet at det ikke blir noe mer. Denne gangen. Jeg har gjort feil før. Så jeg har har kontaktet en mellommann. Som skal spille rollen som diplomat, anstand og Kirsten Gifekniv. Hvor mange muligheter får man egentlig gjennom livet? Guardieff sa man gjennom livet kun ble kalt til de viktige ting åtte ganger av den indre stemmen. Så det gjelder å høre etter. Og handle. Ellers blir det for sent. Så tier den indre stemmen. For godt. Så jeg setter min lit til Kirsten Giftekniv. Gode menn vokser sannelig ikke på trær.

Idag har jeg avbrutt kolonihageferien med kattene. For å levere dem til en herværende filminnspilling. Det blir krim på NRK, og statistene kommer fra Ultralivets egen stue. En av heltene heter Willy, og Ultralivet bringer idag et bilde fra den gang han var liten og søt. Nå er han stoor gutt. Bare litt blond, både i kropp og sinn. Det skal også nevnes at blant bloggere så er katteblogging noe man gjør dersom man ikke klarer å finne på noe fornuftig å si. Så er det sagt. Lissom. Ellers tilhører Willy typen Maine Coon, den største av de godkjente katterasene. Willy er knappe 7 kg, men jeg har sett hankatter over 10 kg, som ikke på noen måte er overvektige. Bare litt store. Idealet er “gaupe-looken”. Willy har ikke kommet så langt, men han likner da en rev når han tusler mellom hekkene på Oslo Vest og snuser forsiktig på blomstene. Hvorfor kalte jeg ham ikke Ferdinand? Her fra pappas balkong på østkanten: (PS: Bloggen har fremdeles ombyggingspause, ca 14 dager til. DS)

En blogger trenger en god stol å blogge i. Og det har jeg funnet meg. En liten lekker sak i lær med deilig 30-talls design. Og smale armlener. Dette er faktisk den andre bloggposten jeg skriver i den nye skrivestolen. Og den ser slik ut *sikle*:

Da har man feiret den nye ekteskapsloven med champis-party på operaens tak. Med Karita, Fabian og Magnhild Meltveit. Med noen gode venner, og ca 10.000 frender. Mens Anne Grete dro noen låter på scenen. Det er så man blir aldri så lite rørt. Og taket på operaen er stooort. Aldeles kjempesvært. Og har god utsikt over byen. Anbefales definitivt til den typen 50-årslag som skal ha plass til 1000 av de “nærmeste vennene”. Men jeg kan anbefale å sette opp flere barer. I den ene jeg fant var det 12 bartendere, som hver hadde ca 70 kunder foran seg. Aldri har det vel vært vanskeligere å få i seg en champagneskvett. Jeg kjøpte tre og tre runder i baren. Ellers hadde jeg vel ikke fått med meg noe av underholdningen? All ære til Karita, Kjell Erik og Jon Reidar. Det var deres kveld i går. Men vi andre koste oss også. Masse. På Oslos nye takterrasse, hvor engangsgriller definitivt bør være lov!

Idag tok jeg turen hjem til oppussings-stria. Bare for å se på en uåpnet pakke som idag ankom Ultra-leiligheten per lukket vogn. Den inneholder et lekkert bord i glass og tre, designet av herr Noguchi. Trebeina er helt symmetriske og monteres i nitti graders vinkel. Platen er av tykt tykt glass og er trekantet med avrundede hjørner. Deilig deilig organisk. En fryd for øyet, en lise for sjelen. Og selv om lommeboka ble slankere, er dette et møbel jeg kommer til å dra med meg resten av livet. Og som gir meg glede hver gang jeg ser på det. Nå gjenstår det bare å pakke ut av eskene og montere bordet sammen. Men da må resten av leiligheten være ferdig. Om en ukes tid eller to. Så kan den få en verdig prikk over i-en. Leiligheten altså. I denne tid hvor alt er kjapt og billig, er det utrolig godt å tenke på at noe er laget langsomt. Av en kunster med en helhetlig tanke i hodet. Et møbel som kan dra meg ned i tempo, som kan få meg til å tenke på naturen, på stein og på vann. På hvordan jeg er plassert midt opp i det hele. Tanker om tilhørighet og sammenheng. Så aldri i verden om det skal ligge noe skrot på det bordet. Nix. Det er laget for sjelen, og max en kopp urtete av biodynamisk type.

Etter en allsangkveld denne helgen i de dype skogene, hvor vi ikke var helt edrue, kom jeg til å tenke på Shane MacGowan i The Pogues som er mest kjent for aldri å ha gått edru på en scene. Mellom Waltzing Mathilda og Herr President prøvde vi oss på The Irish Rover, men vi husket ikke teksten, selv om vi var en 25 voksne tilstede. Så her kommer den herved. Ellers tar Ultralivet sannsynligvis pause en ukes tid grunnet oppussing av Ultra-leiligheten. Vi kommer tilbake når malingen er tørket.

Da skal man på tur til de dype skoger. Med tallrikt kinky reisefølge. Så får man håpe at “Tilsynet for Høg Moral” ikke er i nærheten. For vi skal ha det moro. Musikken blir selvfølgelig Dolly som synger “Harper Valley PTA”, originalteksten som Inger Lise Rypdal senere sang under navnet “Fru Johnsen”. Eneste forskjell på tekstene må være at PTA er “Parent-Teacher Association,” mens “Tilsynet for Høg Moral” er en måte å omtale bedehuset på. Same same, but different. Dollys gjør en coverlåt, mens originalen kom i 1968 med Jeannie Riley. Ultrabloggen tar med dette pause til over helgen.

Denne bloggen vil med dette gratulere nasjonen med ny ekteskapslov som ble vedtatt idag i Odelstinget med 85 mot 41 semmer. Debatten fra Stortingets talerstol har vært tildels interessant, hvor mange pussige argumenter fra KrF, FrP og SP har blitt fremmet. Debatten er også en sjelden fugl, idet det er en ren ideologisk debatt. Som vi har altfor få av her i landet. Ultralivet vil ikveld feire med bruk av alkohol. Og juble for at han lever i et land hvor flertallet klart og tydelig nå har kjempet mindretallets sak. Og gitt mindretallet rettigheter. I sannhet demokratiets grunnprinsipper verdig! Ellers gratuleres LLH for godt lobby-arbeide, og på politisk side “Åpne Høyre” for kanskje den største arbeide med synliggjøring i eget parti. Ultralivet la merke til at representanten Bent Høie idag hadde rosa slips på Stortingets talerstol. Mens han fortalte om sin partner, hr Solvang. Høyre har i sannhet kommet en lang vei. Ultralivet overbringer roser!! Til ære for dagen synger Tom Robinson sin gamle kampsang “Sing if you´re glad to be gay”.